Ordet jeg tenker på i dag er forsoning. Det er et ord som rommer hele spekteret fra konflikt til, ja, forsoning. Konflikt kan være alt fra krig land imellom til en liten krangel mellom ektefeller. Den siste varianten kan utvikle seg til en storkonflikt hvis man lar det ene ordet ta det andre, og ikke klarer å stoppe i tide. Da kan man si flere stygge ting enn man hadde tenkt og da kan det gå så langt at tilgivelse og forsoning ikke er innen rekkevidde. Men det er ikke bare mellom ektefeller små konflikter kan eskalere. I Norge er vi spesielt gode på nabokonflikter. Det er som regel et tre som lager skygge, eller en hekk som er for høy på naboens tomt. Dette kan ofte ende med rettssak og evig uvennskap mellom naboer som kanskje har vært gode venner så lenge hekken bare rakk til livet.

Jeg vil fortelle en liten historie fra mitt eget liv om en 10 år gammel konflikt med en slektning. Hva konflikten besto i er ikke så viktig, men den resulterte i et brev til meg med stygge ord og anklager. Et brev skrevet i affekt og med mye følelser. Brevet ble mottatt med like mye vrede og følelser, og en langvarig konflikt og kontaktbrudd som et resultat av brevet. Ingen av oss følte noe behov for å møtes for å snakke om saken for å få den ut av verden. Til for noen måneder siden, og på min slektnings sykeleie. Han var blitt alvorlig syk, og jeg var på sykebesøk. Det ble et godt møte hvor vi fikk snakket ut om hva som hadde skjedd. Det ble en forsoning. Dette var en stor lettelse for begge, og burde ha skjedd for lenge siden. Men kanskje på grunn av stolthet og begges følelse av å ha hatt rett, gikk det altså 10 år før forsoningen skjedde. Han er nå alvorlig syk og skal dø, og vi er begge glade for at forsoningen tross alt skjedde mens det ennå var tid. Han snakker frimodig om døden, og gleden ved å slippe å dø uten forsoning og tilgivelse, og jeg som skal leve videre føler nøyaktig det samme.

I bibelen står det at man "ikke skal la solen gå ned over sin vrede", og det er et godt prinsipp som vi oftere burde tenke på. Hvorfor er det så vanskelig å snakke sammen, og å innrømme at vi kanskje gikk litt langt i vår iver etter å få rett. For det har vi jo alltid, har vi ikke? Hvorfor skal det være så vanskelig å tenke på en viktig setning:

"Når vil du gå, i dag eller i morgen? Eller når det passer deg best"? Tenk litt over det. I morgen kan det være for sent.