Lille julaften sovnet han stille inn, og forsoningen vi hadde hatt ble enda viktigere. Han døde i forvissningen om at han ikke hadde noe uoppgjort med noen, og jeg slipper å tenke på at vi burde ha skværet opp resten av mitt liv. Og midt i sorgen vi opplever i familien over at han døde midt i juleforberedelsene i og gleden over julens budskap og familiesammenkomster, blir hans kone tatt hånd om av min søster og mine kusiner. Hun behøver ikke å være alene med sorgen i juledagene. Det kunne nok blitt en ekstra byrde til sorgen hvis hun hadde sittet alene i julen. Det blir nok tungt når hverdagen kommer allikevel. Og i sorgen over å ha mistet et familiemedlem, har familien samtidig gleden av at det ble født en liten fin gutt en uke før jul.  Datteren til min kusine fikk en sønn.  Han fortjener at  vi  føler stor glede over denne fantastiske begivenheten, og at ikke sorgen som rammet oss skal overskygge dette.  ”Sorgen og gleden de vandrer til hope”. Det er hele livet som ligger gjemt i denne setningen.