Det å overvære skøyteløp, enten på Bislet, som lytter på radio eller seer på TV var blant vinterens høydepunkt.

Gleden ved skøyteløp på Bislet med matpakke og buljong og fulle tribuner med stor stemning må man ha opplevet for å kunne forstå. Det å kunne se sine helter i levende live var nesten magisk. Når "Kupper’n", Roald Aas, Victor Kositschkin, Kurt Stille og Renato de Riva gled forbi på isen, bare noen meter fra oss, ga det en lykkefølelse som ikke kan beskrives. Og når det var EM eller VM og vi var henvist til radioen var det nesten like fint å høre løpene på radio som å være der. Det var takket være Knut Bjørnsen og Per Jorset. Med Bjørnsens evne til å beskrive den enkeltes løp og Jorsets rundetider og orientering om hvor mye de lå før eller etter verdensrekorder og andre løpere, var det i seg selv en opplevelse. Felles for både løpere og reportere var gleden ved idretten. Det var en entusiasme og idrettsglede som smittet over på publikum.

Hva opplever vi i dag? Det har, særlig de siste månedene, vært skrevet spalte opp og spalte ned om skøytesport. Dvs., det har ikke vært skrevet så mye om selve sporten, men alle konfliktene i forbindelse med avskjedigelse av trener, ansettelse av nye, misnøye med nye, løpere som ikke vil innordne seg og noen som har sagt ditt eller datt. Alle er gravalvorlige og skøyteløperne ser ut som de er på vei til slaktebenken. Ingen snakker om at de gleder seg til De Olympiske Leker. Hvorfor er det blitt slik? Det må da være noen som gleder seg til en slik begivenhet. Er det lederne som ikke er gode nok konflikløsere, eller har psyken blant løperne blitt dårligere. Har det blitt et for stort apparat rundt løperene? Greier de ikke å fokusere på idretten hvis forholdene ikke blir lagt til rette rundt dem hele tiden? Jeg vet ikke. Kanskje det er blitt så hard konkurranse, og at marginene er blitt så små, at det ikke er rom for å tenke på annet enn selve treningen og konkurransen.

Før hadde man jo som regel løperne en sivil jobb ved siden av som gjorde at de måtte tenke på noe annet enn skøyteløp store deler av dagen. Det gjorde dem nok noe mer avslappet i forhold til sin idrett.

I dag har de tross alt idretten sin som et yrke. Det gjør det selvfølgelig mer alvorlig for hver utøver. Uansett, man må ha glede av utøvelsen av sitt yrke enten man er skøyteløper eller lege. Har man ikke det er det nesten ikke mulig å gjøre en god jobb.

Hvis konfliktene vedvarer og gleden forblir fraværende, er medaljesjansene i Vancouver nær null. Er det ingen ledere som ser det? Jeg ønsker allikevel alle deltakerne, enten det er skøyteløpere eller hoppere lykke til! Fingrene skal krysses for dere alle.