Det var et sterkt program som ga meg (og forhåpentligvis flere) noe å tenke på. Mikael Andersson er 44 år og er født uten bein og armer. Han er trebarnspappa og hans kone venter barn nr. 4. Han gledet seg stort og var helt overbevist om at han denne gangen skulle skifte bleier på babyen. Hvordan er dette mulig når man ikke har armer? Ikke vet jeg. Han hadde også kjørt sin egen bil fra Gøteborg til Oslo for å være med på programmet.

Det virket ikke som han så noen begrensninger med noe av det han ønsket å gjøre. Og det er nettopp det som er hans hovedbudskap når han reiser rundt og holder foredrag. Vi bestemmer selv hvor våre grenser skal gå. Ønsker man noe strekt nok, er det mulig å gjøre det. Han snakket også om hvor viktig det er å fokusere på hva vi har og ikke hva vi mangler. Han kan aldri få armer og bein, derfor er han ikke så opptatt av hvordan det ville ha vært å ha det. Ved å bruke tid og krefter på uoppnåelige ting, får vi negativ energi og blir handlingslammet. Det er også tungt å tenke på alt man ikke har, men gjerne skulle hatt. Dette er særlig en utfordring for eldre mennesker som føler at de ikke orker å gjøre alt de pleide å gjøre da de var yngre. Årsakene kan være mange. Sykdom, ensomhet eller dårligere økonomi. Da er det viktig å forsone seg med realitetene og gjøre andre ting som man behersker. Det behøver ikke å være en tragedie hvis man innstiller seg på det. Forandring kan også være positivt.

Det kan være veldig vanskelig å akseptere at livet har tatt en annen retning enn den man hadde ønsket, og da kan en mann som Mikael Andersson være en god rollemodell. Selv eldre mennesker trenger rollemodeller som kan hjelpe en videre når ting begynner å bli vanskelige. Selv trenger jeg noen til å holde opp speilet så jeg ser hvem jeg er og hvor jeg befinner meg i livet. Det er en stor nok jobb til å sysselsette meg selv mange timer i døgnet.

Tror ikke jeg er alene om det. Ingen klarer alle strabaser alene. Det var nok mange som ble beveget av Mikale Anderssons historie. Selv en garvet journalist som Viggo Johansen var våt i øynene og hadde klump i halsen av å høre på svenskens tøffe historie. La oss håpe den kommer i reprise mange ganger. Det er ikke gjort i en håndvending å endre våre vaner og holdninger. Det er noe vi må jobbe med hver dag. Alle sammen.