Jeg leste en opprørende artikkel i VG tirsdag 16. Februar om en mor som var hjemme og stelte sin 6 år gamle sønn med leukemi.
Og som om ikke det var nok stelte hun sin gamle bestemor på 90 år og som var dement. Hun bodde i leiligheten med barnebarnet og oldebarna.
De hadde fått avslag på søknad om en sykehjemsplass for henne. Kommunen mente de ga henne det stellet og den omsorgen hun trengte via hjemmehjelpsordningen. Det kom en hjemmehjelp til dem hver dag. Men hjemmehjelper har dårlig tid, så det blir ikke mye omsorg av et raskt besøk, hvor primærbehovene til den gamle skal dekkes. Ingen tenker tydeligvis på moren som pleier sin alvorlig syke sønn dag og natt. Tenk hvilket ansvar og psykisk belastning det må være for henne. I tillegg har hun den demente bestemoren som knapt nok vet om det er natt eller dag. Søsteren til gutten blir også skadelidende. Hun går på skole og får vel ikke konsentrert seg noe særlig om skolearbeidet. Hun er jo sikkert glad i både sin bror, mor og oldemor, så hun må også føle avmakt over situasjonen.
Moren hadde fått et par timers søvn hver natt de siste nettene, så hun begynte å bli ganske sliten. Men hun er glad i sin bestemor så hun krummer nakken og gjør sitt beste. Er det virkelig meningen at vi skal ha det slik i Norge? Er dette en forsmak på fremtidens eldreomsorg vi ser konturene av? Hva med den lille gutten som er alvorlig syk og som må dele sin mors omsorg med den gamle demente damen? Her er det mange spørsmål på en gang som noen burde ha ansvar for å svare på.
Det sto riktignok i artikkelen at kommunen skulle behandle søknaden om sykehjemsplass på nytt, så det vil kanskje ordne seg allikevel. Vi krysser fingrene og håper på et bedre liv for alle.