Det er frustrerende å stå på sidelinjen og observere alt som skjer og skal skje i både eldreomsorg og det øvrige helsevesenet. De siste ukene har vi sett og hørt ting på nyhetene som er vanskelig for en lekmann å forstå. Det har vært to reportasjer om mennesker på nittifem og nittiåtte år som har blitt sendt hjem fra sykehjemmene de har hatt plass på. De har vært vurdert til ikke å være kvalifisert til å beholde sine plasser. Nå regner jeg med at medieoppmerksomheten har bidratt til at de får beholde plassene allikevel, men hva med de som ikke får mediedekning. De er kanskje ikke så heldige. Men jeg undres over at man ikke er kvalifisert til sykehjemsplass når man har passert nitti. Hvem skulle da være kvalifisert? Det er selvfølgelig mange friske nittiåringer som kan bo hjemme med litt hjelp fra hjemmehjelpstjenesten, men det ligger vel i sakens natur at mange over nitti kan trenge et trygt sted å være. Trygghet i seg selv er viktig for de fleste. Man behøver ikke være nitti år for å føle det.

Så er det bestemt at Aker Sykehus skal legges ned. Sentralsykehuset i Akershus skal ha fått kapasitet nok til å gjøre jobben til Aker. Det er heller ikke lett å forstå når vi ser folk ligge på gangen og badet på Sentralsykehuset. Det koster kanskje for mye å åpne de nye flotte sengepostene for pasientene?

Og ikke nok med det, så vurder man å legge ned Lærdal sykehus. Da vil nærmeste sykehus være Førde. De som har kjørt bil på Vestlandet vet hvor lang biltur dette er. Og skal man føde, eller har et hjerteinfarkt, er ikke denne bilturen noe å glede seg til. Det er ikke flott natur som er det man tenker på når man ligger i en ambulanse eller drosje med veer eller med en ambolt på brystet og tiden er knapp.

Det må da være mulig å bo utenfor de store byene i 2010 uten å føle at man har mindre trygghet for liv og helse enn byfolk. Jeg vet at motargumentene til alt dette er penger og budsjetter. Men det må, i verdens rikeste land, ikke være noe som er viktigere enn å gi innbyggerne trygghet for å få et godt helsetilbud over hele landet. Det må prioriteres foran det aller meste.