Det er om en ungdomsskoleklasse som har som målsetting å heve seg til et høyere nivå enn de hadde. Det er uro i klassen, tilliten til hverandre er liten, og gjennomsnittskarakterene er lave. Et halvt år før skoleåret er slutt bytter man ut alle lærerne med nye, motiverte som har som oppgave å gjøre klassen til den beste 10. Klassen i landet. Et ambisiøst mål på et halvt år. I begynnelsen ser vi elever med manglende selvtillit, det er mye krangel elevene seg i mellom og mange virker direkte late. Fraværet er relativt stort. I løpet av det halve året ser vi en forvandling det nesten ikke er mulig å forstå. De unge menneskene får liv i øynene, gleden ved å se man kan noe kommer tilbake og samholdet virker sterkere. Hvordan er dette mulig. Jo, vi ser entusiastiske lærere som har tro på elevene og som respekterer dem som likeverdige individer. De møter dem med respekt. I tillegg er det dyktig pedagoger som tar i bruk nye metoder som virker bedre enn de gamle. Et eksempel er den eleven som får gå opp i Samfunnsfag muntlig isteden for å måtte ta en skriftlig eksamen. Han hadde dysleksi, så en skriftlig eksamen var for ham vanskelig. Den muntlige eksamen derimot, greide han med glans. Hvorfor har ingen tenkt på dette før? Tror man har hatt alt for fastlåste regler for hva en skole skal være. Nå klarte de ikke helt å nå målet med å bli den beste 10. klassen i landet, men alle fikk bedre karakterer. Det viktigste var kanskje at de unge menneskene hadde fått troen på at de kan få til noe hvis de bare vil. Selvrespekt og gleden over å mestre er iboende hos oss alle.

Samtlige elever i 10B begynte på videregående, og det skal bli spennende å høre om hvordan det går med dem. Jeg er ikke i tvil om at dette er fremtidens ingeniører, leger, rørleggere, elektrikere, musikere og hva de måtte bli alle sammen.

Det er et stort problem i dag og det er at alt for mange unge mennesker dropper ut av skolen og havner i NAV-systemet. Mange kommer aldri ut i arbeidslivet. Det er tragisk både for de menneskene det gjelder og ressurssløsing for samfunnet.

Det har vært flere skolereformer som skulle revolusjonere skoleverket de siste årene, uten at det har gitt veldig store resultater. Kostet mange penger har det også. Men det er tross alt kvaliteten på lærerne og evnen til å gi unge mennesker troen på seg selv som er det viktigste. Det er mange gode lærere i den norske skolen, men de må få handlingsrom til å ta i bruk nye metoder og sunn fornuft, i tillegg til at de selvfølgelig må følge pensum.

Men det må også være mulig å omplassere lærere som ikke holder mål. Unge mennesker er en for verdifull ressurs til å gamble med.

Det er tragisk for alle de som faler utenfor og som ikke får gleden av å ha et yrke og føle de er til nytte. Ingen ønsker å leve et helt liv uten å delta i samfunnsmaskineriet. Vi må heller ikke glemme at det er dagens unge som er fremtiden arbeidstakere og som skal betale for våre pensjoner, så det er i alles interesse at alle får en utdannelse og et godt liv.