Uten forvarsel ble norske byer okkupert en etter en. Og hadde ikke Blücher blitt senket i Drøbaksundet, hadde sannsynligvis verken Kongen eller regjeringen klart å rømme landet. Detaljene om hva som skjedde i aprildagene i 1940 er det sikkert mange av de som leser denne bloggen som kjenner, og det er ikke min hensikt å gi en historisk oppsummering av hva som hendte rundt omkring i Norges land. Men, jeg synes det er viktig at vi stopper opp en liten stund og tenker over hvordan denne hendelsen forandret livene til veldig mange nordmenn som våknet opp til et okkupert Norge. Hvordan skulle man reagere? Hvilken side er jeg på? Hva er jeg villig til å ofre for at Norge skal bli fritt igjen? Mange tenkte ikke så mye, de bare pakket det utstyret de hadde og møtte opp i sine respektive avdelinger for å forsvare landet. Mobilisering via radio hadde ikke blitt annonsert, så det rådet stor forvirring. Noen måtte returnere med uforrettet sak, mens andre fikk våpen og organisert en slags motstand. Det var kamper flere steder i landet og mange modige menn og kvinner ga sine liv de første okkupasjonsdagene i april. Det var harde kamper i både sør- og Nord-Norge.
Kampene i Sør-Norge var over i slutten av april, og i Nord-Norge, dvs. i Narvik var over etter harde kamper i juni. Takket være de som gjorde motstand kom Konge og regjeringen seg over til England.
Men, Norge var ikke forberedt. Forsvaret ble systematisk bygget ned i 20-30årene.
På tross av stor motstand mange steder tok det ikke mange dager før Norge var på tyske hender. Så ble det fem mørke år, hvor de fleste hadde mer enn nok med å holde liv i familien. Det ble et slags hverdagsliv, selv om Norge var okkupert. Mange gjorde hva de kunne for å yte motstand mot tyskerene, hver på sin måte. Men mange valgte også feil side og jobbet for tyskerne og tjente godt på det – så lenge det varte. Det som er helt sikkert er at veldig mange mennesker ble skadet på både kropp og sjel både under krigen og i mange år etterpå. Selv i dag er det krigsseilere og motstandsfolk som sliter med traumer fra krigens dager. Jeg har selv vokst opp med en far som var kriggseiler. Han selite i både Stillehavet og Atlanterhavet med flybensin under krigen. Han ble såret både på kropp og sjel og slet med sine skader livet ut.
Hvordan kunne dette skje? Hvordan var det mulig med en verdenskrig så kort tid etter den første?
Hadde Europa glemt skyttergravskrigen ved Somme og Flandern, hvor flere hundre tusen soldater døde uten at det ble erobret en meter med fiendeland? Var det bare en gal mann med bart som var så manipulerende at han kunne få med seg det tyske folk pga gode talegaver? Er det mulig at det var så enkelt? Jeg tror ikke det. Selv om Tyskland lå på rygg og arbeidsløsheten var stor, må det ha vært en dypere årsak. Selv tror jeg tyskerne følte seg så ydmyket av de fredsbetingelsene de måtte godta ved undertegnelse av Versaille-trakataten den 28. juni 1919 at noen frø med hevntanker må ha blitt sådd i mange tyskere allerede da. Dette fritar selvfølgeig ikke verken Hitler eller det tyske folk ansvaret for 2. verdenskrig, men kanskje årsak og virkning er mer kompleks enn vi har lett for å tro.
70 år etter ser vi at krigen nesten gått i glemmeboken. Barn og unge lærer nesten ikke om 2. verdenskrig på skolen. Jeg så en spørreundersøkelse i avisen flør påske hvor ungdom ble stilt spørsmål om krigen. De visste nesten ingenting. Flere ungdommer hadde ikke en gang hørt om Vidkun Quisling. Det er alvorlig. Hvis man skal hindre slike kriger i fremtiden, må den oppvoksende slekt lære om de mistakene tidligere generasjoner gjorde. Ny verdenskrig må unngås.
Vi har heldigvis fremdeles motstandsmannen Gunnar Sønsteby (kjakan) som er over nitti år og reiser rundt og holder foredrag om krigen for barn og ungdom. Men, selv ikke han vil leve evig, så det er viktig at skolen er seg sitt ansvar bevisste og forteller historien om Norge under den 2. verdenskrig.
Vi må ikke glemme hvilke lidelser krig påfører mennesker, og vi må heller ikke glemme de som ofret sine liv for den friheten vi i dag er så heldige å nyte godt av. Tenn et lys den 9. april for de som ofret liv og helse under krigen. De fikk ikke alle den anerkjennelse de fortjente da de levde.
Vi her en plikt til å være bedre forberedt nå. Vi dessverre ser de samme tendensene som i mellomkrigstiden, forsvaret bygges ned. Og dessverre, ser det heller ikke ut som vi tar godt nok vare på de soldatene Norge har i FN-tjenste ute i verden. Mange av disse får også senskader av det de har opplevd i tjeneste. De må vi ha råd til å ta godt vare på.
