Folk er vant med den slags, og det blir sjelden slått stort opp i mediene. Det pleier jo å gå bra. Men denne gangen hadde noen av steinene truffet bilen til elektrikerlærling Jan Roger Klakegg. Han var på vei til en jobb og kjørte rett inn i raset. Han forsøkte å komme seg unna, men styrehuset ble truffet av en kjempestor stein og begge bena ble knust. Taket ble også klemt inn så han fikk en kul i hodet i tillegg. Nærmere døden kunne han vel sannsynligvis ikke komme. Jan Roger holdt hodet kaldt og knyttet en joggebukse rundt det ene låret så han ikke skulle forblø. Og dette reddet sannsynligvis hans liv. Han ble etter hvert kjørt til Fylkessykehuset i Førde hvor de amputerte begge beina. Det ene over kneet og det andre rett under kneet.

Og så kommer det som gjorde sterkest inntrykk på meg. Unggutten ligger i sykesengen, ser rett inn i kameraet og forteller hvor heldig han synes han har vært. Han lever. Det at han har beholdt livet, selv om han er sterkt skadet, er det eneste han snakker om. Han trøster til og med sine nærmeste som synes han har vært uheldig som har mistet begge beina. Og de fleste av oss ville vel ha hatt mer enn nok med å fordøye den tanken. En 19-årig elektrikerlærling med en usikker fremtid uten bein. Det er i seg selv en trist tanke. Men Jan Roger hadde skjønt hvor dyrebart og verdifullt livet er, og følte at han hadde fått det i gave for annen gang.

Og det er her vi alle burde stoppe opp et lite øyeblikk og tenke over dette. Nemlig hvilken gave livet i seg selv er. Vi lever i en hektisk hverdag med stress og mas og kanskje uten tid til å tenke over hvor heldige vi er som lever.

Kanskje er denne historien en inspirasjon til å endre prioriteringene vi gjør. Tenke over hva som er viktig og hva som er mindre viktig her i livet. Nå skal ikke jeg sette opp noen prioriteringsliste for noen, den vil variere fra person til person. Men det er viktig for hver og en av oss å tenke igjennom livene våre, ta vare på de vi er glade i og gripe dagen i dag. Morgendagen kjenner ingen.

Vi har så lett for å klage over bagateller. Selvfølgelig finnes det mennesker som synes liver er nærmest umulig å leve og som har vanskelig for å finne noen lyspunkter. Kanskje historien om Jan Roger vil kunne bidra til at selv disse menneskene kan finne et lite lys i det fjerne som kan vise dem veien til et bedre liv. Vi må aldri gi opp å finne de små lyspunktene som gjør livet verdt å leve selv om motbakkene er bratte en gang i mellom for noen og enhver.

Historien om Jan Roger gjorde et stort inntrykk på meg den gangen så jeg skrev om det i Firdaposten og VG. Det er snart sju år siden, men jeg har aldri glemt den modige og positive gutten. Jeg har ofte lurt på hvordan det gikk med ham.

Så fikk jeg se et innslag på TV for et par uker siden om nettopp Jan Roger Klakegg og hans skjebne. Det jeg så var nesten ikke til å tro. Han var nesten ferdig utdannet protesetekniker. Det vil si at han har på grunn av sin ulykke vil vie sitt liv til å utvikle proteser for andre som blir utsatt for ulykker og sykdom. Elektrikerutdannelsen var skrinlagt.

Er ikke et øyeblikk i tvil om at han også kunne ha blitt en dyktig elektriker, men det yrket han har valgt er det nok ingen andre som kunne ha bedre forutsetninger for å ha. Det ga han også uttrykk for. Han syntes faktisk han hadde vært heldig og fått en mening med livet.

Bedre eksempel på at man kan snu katastrofe til mulighet tror jeg neppe jeg har hørt om.