Enten det er på arbeidsplassen eller i privatlivet trenger vi alle en bekreftelse på at vi er ganske all right og at noen setter pris på det vi gjør. Jeg vet ikke om vi er flaue over å se våre medmennesker inn i øynene og si at vi er veldig fornøyd med det du har gjort, eller om vi tror vi selv blir mindre ved å fortelle at andre er gode. Glede og kjærlighet er noe det blir mer av når vi sløser litt med det. Ingen grunn til å tro at det må rasjoneres. Alle vet det er en god følelse når noen forteller at de er glade for at du er til. Man behøver ikke få premie eller bonus når noen er fornøyd med noe du har gjort. Det ligger en egen verdi i ordene ”tusen takk for det du gjorde for meg”.

Jeg så programmet til Anne Grosvold i går med legene Mads Gilbert og Erik Fosse som vi husker fra sykehuset i Gaza under det verste bomberegnet i fjor. De sto midt oppe i helvete på jord og opererte dag og natt. Uansett hvilken politisk farge man måtte ha, kunne ingen bli uberørt av hva de gjorde.  Og i samtalen med Anne Grosvold fortalte de at de var rause med å rose hverandre midt oppe i det vanskelige arbeidet. Humor var også en god sikkerhetsventil når de trodde de skulle bli gale av synet av lemlestede mennesker. Man skulle ikke tro humor var det man tenkte på i en slik situasjon, men utrolig nok gjorde de det og. Det er vel noen endorfiner som blir frigjort så man føler seg sterkere og bedre, ikke vet jeg. Det blir bare gjetninger. Et faktum er det i alle fall.

Man behøver heldigvis ikke oppleve så ekstreme situasjoner for å føle takknemlighet og glede over å ha gode kollegaer, venner og familie. Det gjelder bare å fortelle hverandre det mens vi ennå er her.