Jeg leste et intervju med Kjell Arnljot Wig forrige helg, og han fortalte han hadde blitt intervjuet en gang og fått spørsmålet: ”Hvilke hobbies har du”? Svaret var ganske interessant. ”Kunnskap”!
De aller fleste lesere av denne siden kjenner Kjell Arnljot Wig både som avisjournalist og programleder fra forkjellige debattprogram i fjernsynets barndom. Han var en pågående og tøff programleder, og lot seg ikke avspise med ulne svar fra verken politikere eller næringslivsledere. Han var alltid godt forberedt og kunnskapsrik om de temaene som ble tatt opp. Derfor ble han også tilgitt for den noe ”frekke” og arrogante holdningen han kunne ha overfor debattantene. Han godtok ikke ulne svar og bortforklaringer.
Og her er jeg ved sakens kjerne. I dag er det så mange som uttaler seg om ting de ikke har greie på. Det er programledere i både TV og radio som verken kan snakke godt norsk eller har noe særlig kunnskap om det de snakker om. ”Forhåndsregler” i stedet for ”forholdsregler” er et eksempel. Mulig jeg tar feil, men det virker som om allmenkunnskapen er blitt dårligere. Hvis det er slik er det ganske interessant. Det har aldri vært lettere tilgang på informasjon for å kunne søke kunnskap noen gang. Vi kan finne alt vi ønsker i løpet av sekunder på nettet og aldri har vi hatt tilgang på flere aviser og tidsskrifter enn nå.
Kanskje blir vi bombardert med så mye informasjon at det er blitt umulig å sile ut det vi ikke ønsker eller har bruk for. Vi skal vite litt om så mange emner at det blir vanskelig å ta det inn over seg. Men, fremdeles har vi allikevel eksperter og konsulenter som ”vet mye om veldig lite”. Undertegnede er for øvrig selv en av disse.
I enkelte kulturer er det fremdeles slik at de eldre blir vist stor respekt og lyttet til. De blir sett på som både kunnskapsrike og vise. Der har vi i Norge noe å lære. Man behøver nødvendigvis ikke være vis selv om man har tilegnet seg mye kunnskap, det ser vi daglig mange eksempler på. Men det er mange som gjennom mange års kunnskap og erfaring kombinerer dette på en slik måte at de fremstår som vise og fornuftige. Derfor håper jeg næringslivet blir flinkere til å bruke oppegående, eldre arbeidstakere så lenge som mulig. Det er mange som ønsker å jobbe lengre enn til de er 62.
Min erfaring er at samspillet mellom unge, fremadstormende mennesker som kan mye om ny teknologi og har nye ideer og eldre, erfarne arbeidstakere er en perfekt kombinasjon. Det viktigste i et slikt samarbeid er at man har respekt for hverandres egenskaper.