Det er en Belgisk Griffon i en ganske kurant størrelse. Han skulle egentlig bare ta seg av den et par uker til man hadde fått en ny eier. Den hadde det ikke så bra der den hadde vært. Jeg sa det på forhånd at det ville bli umulig å gi den fra seg når den først var kommet i hus, og det stemte på en prikk. De fant hverandre etter noen minutter. Siden har det vært de to og min sønns samboer. To sterke kvinner i huset går visst helt fint.

Hele familien har blitt veldig glad i Vicky i løpet av disse to årene. Min sønn er musiker og er på turné flere måneder av året. Vicky er med og bor på hotell. De to er blitt uatskillelige. Vi har vært så heldige å være ”hundevakt” noen ganger og hatt henne med til hytta på fjellet der hun trives veldig godt. Hun vet at ”farfar” er en svak person, så hun har når alle har lagt seg, og hun har ligget i sin medbrakte kurv, smøget seg opp i fotenden i min seng og krabbet under dynen opp på min arm. Jeg har løftet henne ned, men med bedende øyne har jeg etter en tre fire forsøk på å løfte henne ned gitt etter og latt henne sove på armen. Det får hun slett ikke lov til hjemme, og det var heller ikke tillatt da jeg hadde min egen hund. Man blir nok bløtere med årene.

For noen uker siden ble det oppdaget en kul i magen hennes og den måtte opereres ut snarest. Svulsten så ved første øyekast ikke bra ut og ble sendt til analyse. Dette ville ta noen dager. Mine barnebarn er også veldig glade i Vicky, så dette ble en fæl ventetid for alle. Vicky var den som så mest uberørt ut av alle, på tross av at hun gikk med ”lampeskjerm” på hodet for å unngå å klø seg på operasjonssåret, var hun like glad og nysgjerrig som ellers. Skjermen var i veien uansett hvor hun gikk.

Jeg hadde henne på fanget noen ganger og lovte på tro og ære at hvis hun bare ble frisk igjen, skulle hun få ligge på armen hver gang vi passet henne. Er helt sikker på at hun forsto det. Hun så opp på meg, slikket meg i ansiktet og logret.

Så kom beskjeden fra veterinæren. Svulsten var godartet og Vicky ville bli helt frisk. Dette medførte stor glede i familien og skuldrene kunne senkes. Den som var mest glad (hvis slikt kan måles) var selvfølgelig min sønn. Han vil forhåpentligvis kunne turnere land og strand rundt med sine medmusikanter og sin kjære Vicky i mange år.

Var det noen som sa ”bare en hund”?