Jeg har lyst å fortelle om to av våre gode fjellnaboer. De er pensjonister og ikke helt uten kroppslig slitasje av ymse slag. Det hindret dem ikke å sette i gang påbygging av hytta atskillige kvadratmetere. Engasjerte de snekker til jobben? Nei, den jobben tok de selv. Utgraving til ny grunnmur måtte de få hjelp til av en med gravemaskin, men resten av arbeidet skulle de gjøre selv. Selv henting av byggematerialer gjorde de selv. Leca, reisverk, isolasjonsmateriale, gulvbor veggpanel, vinduer, beis, lakk og hva de nå trengte i løpet av byggeperioden ble kjørt opp med henger.  

Riving av endeveggen ble startet en gang på forsommeren. Presenning ble hengt opp så det ikke skulle regne inn hvis det skulle bli en våt sommer. Og det ble det. 

Hver gang vi kom oppover på hytta i sommer hørte vi hammerslag og lyden av sirkelsag oppe i lia. Og det var ikke lite som var gjort mellom hver gang vi gikk innom for å sjekke fremdriften. Det er kun et uttrykk som er dekkende for våre venner i lia, og det er imponerende. Når man tenker på den kalde og regnfulle sommeren de hadde mens de jobbet er innsatsen enda mer imponerende. Da vi hadde den siste kontrollen av sommerens arbeid, var gammel og ny hytte knyttet sammen og vegger og gulv var beiset og lakkerte. Hytta fremsto som ny.

Om det er noen lærdom vi kan trekke av et slikt eksempel vet jeg ikke. Det er vel de færreste som både har kompetanse og helse til å bygge på egen hytte. Men, det viser i alle fall at med pågangsmot, vilje og godt humør (vi har aldri sett dem sure verken i byggeperioden eller ellers) kan man få til det utroligste. Og selv om de har vært opptatt med bygging har de også deltatt på hyttevellets dugnader. Vi har minst to i året. Er det rart vi trives i vårt lille fjellrike? Selv om vi ikke løper  ned dørene hos våre hyttenaboer er det godt å vite at man har slike miløspredere rundt oss.

Og, bare så det er sagt; det er flere av samme slaget der oppe.