Da må vi som velgere få spørre: Når? Er det i et fem, ti eller tjue års perspektiv? Vi er jo vant til at politikeres valgløfter ofte renner bort i sanden, men eldreomsorgen har stått på agendaen så lenge at det faktisk var flere enn jeg som trodde det var alvor denne gangen. Innslagene om gamle på TV2 som ikke har fått sykehjemsplass eller har blitt tvangsendt hjem de siste dagene viser at det er lenge til det begynner å skinne.

Rikspolitikerne skylder på at ikke kommunene har brukt bevilgede penger til bygging av sykehjem og kommunepolitikerne skylder på at de ikke har fått nok penger. Hvem skal vi tro på. Alle er jo så gode i muntlig og svarer så godt for seg. Jens var på et sykehjem og håndhilste på de gamle og smilte stort. Da han fikk spørsmålet om hva man skulle gjøre hvis man fikk avslag på søknaden om sykehjemsplass, svarte han: ” De får klage”. Er det mulig for en statsminister å svare slik? Det blir vel ikke flere sykehjem av at gamle selv eller de pårørende klager.

Nå var vel meningen at vi skulle bruke denne bloggen til å skrive om positive ting og alle mulighetene vi har i dette flotte landet, men noen ganger må det være lov å sette fingeren på det som er galt. Og nå må nok være nok. Det går vel ikke an å mane til eldreopprør, da blir jeg vel arrestert for oppvigleri. Regner med dere som leser bloggen kjenner igjen dette ordet.

Men, hva i all verden skal man gjøre?