Den 10. Desember ble to søstre på 16 og 18 år drept i en bilulykke. Bilen deres hadde mistet veigrepet på det glatte føret og skled over i motsatt kjørebane og inn i fronten på en trailer som kom imot. Trailersjåføren gjorde alt han kunne for å bremse og legge bilen så langt ut i grøftekanten han kunne, men ulykken var ikke til å unngå. Noen sekunder senere var livet brutalt slutt for de to flotte søstrene. En tragedie så ufattelig og stor at det ikke finnes ord for å beskrive det.  Verre beskjed for foreldrene å få enn at to barn har forulykket, er det rett og slett ikke mulig å få.

Midt i sin bunnløse sorg har de omtanke for den stakkars trailersjåføren som tilfeldigvis hadde vært på feil sted til feil tid og sender ham  blomster. Han er også et uskyldig offer. Foreldrene til jentene klarer altså  å se hans lidelse gjennom sin egen sorg. Det er vel menneskelig storhet av ypperste klasse. Selv om sjåføren også er et offer og vil måtte leve med denne tragedien hver dag resten av sitt liv, er det fantastisk at de to som har mistet det kjæreste de eier, har evnen til å sette seg inn i den stakkars sjåførens situasjon. Jeg bare bøyer meg i ærbødighet for slike mennesker.

Det gjorde også et inntrykk å se at over 600 av deres hjemsteds 1600 innbyggere kom til jentenes begravelse. Dette viser en omsorg og samhold vi sjelden ser.

Det er mange andre familier som er i sorg etter enda et år med mange dødsulykker. Jeg kjenner selv en familiesom får en jul uten pappa og ektemann. Han ble drept av en buss for bare en knapp uke siden. En kjernekar og hedersmann.

Jeg oppfordrer alle til å kjøre forsiktig og være med på å legge press på politikerne så de kan bygge og vedlikeholde veiene våre så det ikke skjer ulykker.  Vi er så få i Norge og vi har ingen å miste.