Det er kjente nordmenn som leter etter sine røtter. Dvs. de får hjelp til litt slektsgranskning i programmet. Jeg sier litt, da det stort sett dreier seg om å finne sine forferde et par generasjoner tilbake. Unntaket var Christian Ringnes som fant skjøte på slektsgården fra 1400-talet. Ganske utrolig.

Nå er det ikke programmet som er poenget mitt ved dette innlegget, men hva er det som gjør at vi er så interessert i å finne tilbake til røttene? Det heter at ”man skal forstå livet baklengs og leve det forlengs”. Det sier vel litt om hvor viktig det er at vi føler vi har tilhørighet til noe, og kanskje også kan kjenne igjen trekk ved seg selv som forfedrene også hadde.  Det er mange mennesker som ikke finner roen i livet før de har funnet mer ut om sine forfedre.  Det pussige med dette, er at man som regel ikke får denne interessen før man er  50-60 år og kanskje enda eldre. Dessverre er ofte foreldre,  besteforeldre, tanter og onkler  borte, så mye kunnskap om fortiden er borte for godt.

Heldigvis er det mye dokumentasjon i både kirkebøker og arkiver, men mange av de gode familiehistoriene er ofte tapt for godt. Det er dessverre ikke alle som er like flinke til å skrive dem ned.  Selv har jeg mange ubesvarte spørsmål som jeg aldri kommer til å få svar på. Interessen for fortiden kom for sent for mitt vedkommende. Heldigvis var noen av mine forfedre flinke til å skrive ned slektshistoriene, men det er mange sorte hull jeg aldri får tettet.

Derfor oppfordrer jeg alle med noen år på nakken om å skrive ned sin livshistore, enten man tror den er interessant eller ikke. For kommende slekter vil den ha betydning, selv om de unge synes det kan virke helt uinteressant og håpløst. De fleste mennesker modnes og interessene endres i løpet av livet.