Nå skjer akkurat det vi trodde ville skje. Ahus, som skulle overta pasientene fra Aker, har ikke kapasitet til å ta imot på langt nær alle. Pasienter blir liggende på gangen, mens flotte nye sengeposter står ubrukt. Ahus har ennå ikke kapasitet til å ta imot alle. Det hjelper ikke med nye, fine sengeposter hvis ikke det finnes kvalifisert personale til å ta seg av dem. Ansatte er ikke ferdig kurset og klare for det nye sykehuset. Var dette veldig overraskende? Hadde man ikke en tidsplan? Hvorfor hadde politikerne sånn hast med å stenge Aker?

Jeg har en mistanke om at det er politikerne som roter det til igjen. For å virke effektive og spare penger på kort sikt, tar de beslutninger over hodet på faginstansene. Det var fryktelig viktig å legge ned Aker sykehus så fort som mulig.  Helseministeren kunne ”garantere” at Ahus ville være klar til å overta pasientene fra Aker.

Når skal vi begynne å forstå at politiske garantier og løfter ikke holder vann. Om og om igjen opplever vi det samme. Tenk om man drev privat næringsvirksomhet med like svak troverdighet. Det hadde kort og godt ikke gått. Man er avhengig av tillit og troverdighet, eller så bryter samfunnet sammen. Og når tillit er brutt, er det nærmest umulig å bygge den opp igjen. Det gjelder i alle livets forhold.