Det må vel være det nærmeste man kommer en engel på denne jord. Han jobbet på et sykehus som behandlet kvinner som var voldtatt. Kongo har vært rammet av borgerkrig i mange år. Selv var jeg i Kongo som barn på 50-tallet, og jeg husker godt vi kjørte bil med to væpnede vakter rundt oss hele tiden. Det var under opprøret mot Belgia. Men, selv etter at Kongo ble selvstendige har borgerkriger herjet landet helt til i dag. Og det er stort sett kvinner og barn det går ut over. Legen Denis Mukwege hadde de siste årene operert over 10 000 voldtatte kvinner. Det er heller ikke bare kvinner, men små forsvarsløse barn. De blir utsatt for en råskap som er vanskelig å fatte. Han behandler ikke kvinner bare på sitt sykehus, men reiser rundt fra landsby til landsby og behandler kvinnene der de bor. Maken til flotte kvinner skal man lete lenge etter. De hadde fargerike drakter og sto for det meste av arbeidet, både hjemme og ute. Hvor mennene befant seg er det vaskelig å si.

De kalte Denis Mukwege for ”Papa”. De jublet og sang da han kom til ”helsesenteret”. Han var det eneste håpet de hadde. Helsestell var for de fleste helt fraværende.  Han fikk spørsmål om han ikke syntes det kunne være fristende å drive praksis på en privatklinikk i Europa, men det var for ham helt uaktuelt. Det hadde han ikke hatt samvittighet til, selv om han hadde kunnet tjene mange penger. Der kunne han også ha fritid, hvilket for ham var et fremmedord i Kongo.

Det er både nyttig og flott å se at det finnes slike mennesker i denne verden. Da er det kanskje håp for menneskeheten allikevel. Kanskje han også kan være en inspirasjon for oss som ikke er like uselviske.

God helg!