Vi hadde sett TV-serien laget av forfatteren selv, Ingemar Bergmann. Et fantastisk stykke fjernsynskunst noen umulig kunne gjøre like bra. Trodde vi. Nå har stykket gått en god stund og fått veldig gode anmeldelser, men man må jo oppleve ting selv for fullt ut forstå hvor bra det er. Det er mange som sier at gullalderen i norsk teaterverden er over, men den som har sett Fanny og Alexander forstår at nye gullaldere kommer hele tiden. Maken til skuespillere skal man lete lenge etter. Et fantastisk samspill mellom unge og eldre skuespillere som er på det aller høyeste nivå. Men, det er jo ikke bare skuespillerne som gjør forestillingen. Kostymer, kulisser, musikk, sminke og regi var av en slik klasse at man bare må gi seg over.

Jeg skal ikke fortelle om handlingen i stykket. Det er sikkert mange som kjenner den godt. Men, det er et stykke om familien Ekdahl som opplever varme og kulde, sorg og glede, suksess og nederlag. Kort sagt, noe de fleste kan identifisere seg med, selv om handlingen er lagt over 100 år tilbake i tid. En historie med så mye varme og dramatikk man bare kan drømme om i løpet av tre timer. Man sitter nærmest lamslått tilbake når teppet går ned for siste gang. En følelsesmessig sterk opplevelse det vil ta lang tid å få ut av hodet. Heldigvis!