Det kan noen ganger virke som om livet er en konkurranse mellom unge og eldre.  Eldre ser skjevt på de unge for de har ikke respekt for de eldre, og så er aldri de unge så arbeidsomme og samvittighetsfulle som de eldre da de var unge. I yngre menneskers øyne er ofte eldre kritiske og håpløst gammeldagse i forhold deres musikk og ny teknologi. Selv Sokrates var bekymret for hvordan det skulle gå med ”ungdommen”. Hva er det som gjør at det er slik? Kanskje det ikke finnes noen forklaring. Kanskje det bare er slik, og at det alltid har vært slik. Men, jeg tror ikke det blir bedre av at vi ofte hører politikere snakke om budsjettprioriteringer mellom barnehager, ungdomsklubber og sykehjem. Man skal altså ta stilling til hva som er den viktigste gruppen. Er det de som har betalt skatt hele livet og vært med på å bygge Norge? Eller er det de som skal fortsette å bygge landet og ta vare på de eldre? En håpløs problemstilling som bare bidrar til å skape splid mellom generasjonene.

Vi er alle like gamle – bare til forkjellig tid.

Bare gjennom gjensidig respekt for alle våre medmennesker, enten de er gamle, unge, svarte, hvite, fattige eller rike kan vi skape en verden som blir godt og leve i for alle. Det er lenge siden de unge skulle sees og ikke høres. Selv har jeg hatt gleden av å samarbeide med både eldre og yngre i mitt arbeid, og det er den mentale alderen i begge disse gruppene som til syvende og sist bestemmer om samarbeidet skal bli fruktbart eller ikke. Ikke den fødselsdatoen som står på dåpsattesten. Det finnes moden ungdom og umodne eldre. Derfor bør vi møtes så fordomsfrie vi kan, så skal jeg garantere at vi kan ha stor glede av hverandre.