Det er så lett å ha teorier om hva vi bør gjøre om både det ene og det andre. Inkludert meg selv som kaster meg utpå med meningsytringer. Ofte har vi meninger på relativt svake grunnlag. Vi leser en artikkel i en avis, eller ser et lite klipp på TV, og det er ofte nok til at vi får bastante meninger om den spesielle saken. Det er ikke så farlig om vi ikke kjenner alle sider av den. Det er så lett å gi andre råd uten å måtte stå til ansvar selv. Men, noen tar ansvar, og her kommer jeg til poenget. En venn av meg som er pensjonist fikk nye naboer. Det var en flyktningfamilie på seks. Mor, far og fire barn. Ingen kunne verken engelsk eller norsk, så de følte seg naturlig nok veldig ensomme og isolerte.

Min venn tok kontakt med dem og nå har han, på eget initiativ, satt i gang sin egen norskopplæring. Han møter dem hver kveld kl. 18.00 og lærer dem norske ord. Han tok dem også med på sirkus sammen med sine to barnebarn.Tenk hvilken forskjell dette må gjøre for denne familien som har rømt over halve kloden fra trakassering og forfølgelse. Fra å sitte isolert i en leilighet og ikke kunne kommunisere med noen i dette kalde landet til å møte et medmenneske med en utstrakt hånd.

Jeg tror de fleste av oss gjerne vil hjelpe våre medmennesker, enten de er flyktninger eller norske, men det fører som regel til endringer av våre liv og rutiner. Og det føles litt forstyrrende i vår hverdag. Det er lettere å sitte i sin gode stol og ha sterke meninger om norsk asyl- og flyktningepolitikk og andre saker. Men, det å ønske et nytt menneske i nærmiljøet velkommen med et ekte engasjement, tror jeg er det aller viktigste for en god integrering. Avstand skaper mistro.

Vi synes ikke det er så lett å ta kontakt med fremmede mennesker, enten de er norske eller utenlandske. Redselen for å bli avvist er ganske stor hos de fleste av oss. Vi vil jo ikke trenge oss på. La oss allikevel la denne historien være en inspirasjon til å bli litt modigere overfor folk vi ser kan trenge en hjelpende hånd.