Jeg ser ut av vinduet, og ser mange nakne flaggstenger
I dag er kanskje den viktigste dagene i året ved siden av 17. mai. 8. mai, vår frigjøringsdag. Dagen da tyskerne i Norge kapitulerte i 1945. Fem mørke år var slutt. Skjønt slutt var det ikke for alle. Mange fikk senskader etter år i fangenskap, kamphandlinger enten på sjøen, på land eller i luften. Mange slet også med vonde minner etter å ha opplevd hverdagskrigen i sitt eget nabolag også. Frihet har en høy pris, og det blir vi minnet på når vi ser bilder fra Midt-Østen eller andre krigsskueplasser.
Derfor er det så utrolig viktig at vi ikke glemmer de fem årene Norge var okkupert av tyskerne. Det er dessverre ikke mye norske skoleelever lærer om krigen. Årsaken er vel den at ikke mange av deltakerne fra den gang ikke er i live. Men, desto viktigere er det at vi kan lese om det som skjedde i bøker.
Gunnar Sønsteby (nærmere presentasjon er unødvendig) har uttrettelig reist rundt på skoler og holdt foredrag om hva som skjedde den gang. Det har gjort sterkt inntrykk på de elevene som har hørt hans historier. Men, han er nå en veldig gammel mann, og en av våre siste vitner, så fremtidens unge må til bøkene for å få vite om denne mørketiden.
Selv hadde jeg en far som seilte med flybensin på samme båt fra våren 1938 til høsten 1945. Han fikk reaksjonen på hva han hadde opplevd i Stillehavet og i konvoiene i Nord-Atlanteren på begynnelsen av 1970-tallet. Da ble han 100% krigspensjonist.
Vi ser det i dag også. Norske soldater som har gjort tjeneste i FN eller som deltaker i en av Norges operasjoner ute, får ofte senskader og problemer med å leve et normalt liv.
La 8. mai fortsatt være en merkedag for vår dyrkjøpte frihet til evig tid. En takk til alle de som både har kjempet for vår frihet, og til alle de som fremdeles bidrar til at vi skal få beholde vår frihet til evig tid.
