Fredsprisdagene er over og tre flotte damer er på vei hjem til en tøff hverdag.
Etter å ha lært Ellen Johnson Sirleaf, Leymah Gbowee fra Liberia og Tawakkol Karman på bare 32 år fra Jemen å kjenne disse hektiske dagene med Fredsprisutdeling og alle arrangementer i forbindelse med dette, forstår jeg godt at disse modige kvinnene ble valgt. Hvem ville tro at to kvinner uten andre våpen enn sine velvalgte ord ville bidra så sterkt til fred i et land som Liberia. Landet som hadde slitt med krig og anarki i mange år. To kvinner som på hver sin måte bidro til at våpnene ble lagt ned og at samfunnsmaskineriet begynte å fungere igjen. To kvinner som har vært arrestert, truet på livet og forsøkt kneblet på alle vis. De lot seg ikke kneble, og resultatet har i Liberia vært en skjør fred siden Ellen Johnson Sirleaf ble valgt til president i 2005. Leymah Gbowee har også engasjert seg i kvinners problemer over hele Vest-Afrika.
Det er flott at kvinnene i Afrika blir løftet frem i søkelyset. Det er de som kanskje har lidd mest i de mange konfliktene Afrika har blitt rammet av. De har blitt utsatt for voldtekter og andre overgrep. Denne prisen er også en hyllest til alle Afrikas kvinner. Dessverre opplevde ikke Afrikas forrige kvinnelige fredsprisvinner, Wangari Maathai fra Kenya, som fikk Fredsprisen i 2006 denne utdelingen. Hun døde i september i år.
Jeg var i Liberias hovedstad Monrovia som liten gutt 1958, så jeg har en ekstra plass i hjertet for folket i Liberia. Den gang måtte jeg fortelle hele skolen jeg gikk på om reisen til Afrika. Da var det ultimate målet for de fleste nordmenn Arvika, så Afrika var bare noe man kunne drømme om.
Men, det er også en fredsprisvinner fra Jemen. Den unge, flotte kvinnen Tawakkol Karman som var en av de første som sto frem og protesterte mot myndighetenes undertrykking av Jemens folk. Hun fortalte i et intervju at hun sto alene på torget med 4-5 tilhørere som sto og lo av henne. Hun ga aldri opp og etter hvert samlet hun titusener av folk som demonstrerte mot den undertrykkingen de ble utsatt for. Hun har også blitt arrestert og truet på livet, uten at hun har gitt opp. Man må også huske på at dette er i et land hvor kvinnene er tildekket og holdt nede. Tawakol Karman skal tilbake til en hverdag hvor hun risikerer livet hver dag. La oss håpe at Fredsprisen vil gi henne større trygghet og øket tyngde i sitt viktige arbeid for fred og demokrati.
Felles for disse tre kvinnene er at deres våpen er ord. Ikke kuler og krutt. Men, de har en egen evne til å sette sammen ord på en slik måte at verden lytter og deres motstandere blir ord skyldige. Vi må ikke glemme at deres fred er også vår trygghet.
