I min jomfrublogg har jeg lyst å skrive litt om et særnorsk fenomen som heter dugnad. Ordet finnes ikke i andre språk, så det må vel bety at det er ganske spesielt for oss her oppe på berget.
Jeg har hytte på fjellet, og der er hyttene organisert i et hyttevel med et eget styre som ivaretar medlemmenes interesser. Det er mange oppgaver i et område med ca 200 hytter, men det aller viktigste i vårt lille hyttesamfunn er de to dugnadene vi har vår og høst. Oppgavene er mange. Rydding av løyper, reparasjon av pumpehus, fiksing av veier, beising av brygge, og rydding av kvist og råtne trær langs det lille tjernet vårt. Kort sagt, mange oppgaver hver gang.
Etter at arbeidet er utført blir det kaffe og nybakte kaker i vannkanten. Kaffen kokt og kaker bakt av frivillige hender. Samværet er både hyggelig og nyttig. Man blir kjent med både nære og fjerne hyttenaboer. Felles for nesten alle dugnadene er at det er nesten bare de eldre hytteeierne som kommer på dugnaden. Det hører jeg også fra de som har dugnad i borettslag i byen. Der kan man betale seg ut at dugnaden. Det har man jo råd til. Yngre i etableringsfasen har kanskje for mye å gjøre med jobb og små barn, men allikevel er det litt trist hvis denne fine skikken dør ut. Det er så utrolig fint i å gjøre en innsats, hvor betalingen kun består i å se gleden til alle som kan nyte godt av en felles innsats. Håper vi som har levet en stund kan gi denne arven videre