Et veldig viktig tema for, ikke bare eldre mennesker, men for alle. Jeg vil fortelle en liten historie om meg selv. For fire år siden hadde jeg en meniskoperasjon. Den var forsåvidt vellykket, men det var så mye arthrose i kneet at kirurgen anbefalte meg å skifte kne.  

Jeg snakket om dette med min fysioterapeut. Han var skeptisk til dette, og spurte om jeg ikke heller ville prøve å trene det opp. Han skulle gi meg et treningsprogram som kunne passe. Dette sa jeg ja til og satte i gang treningen. Det var tre ganske harde treningsøkter i uken, men jeg kjente fort at det ga resultater. Han sa jeg måtte fortsette med treningen til jeg døde, men ikke så jeg døde. Treningen ga meg overskudd og strammet opp resten av kroppen også. Fra å ha et kne jeg nesten ikke kunne bøye, til jeg var med på "marathonspinning" tok det ca ett år. Men det var en utrolig følelse å kunne sykle for fullt i to timer, uten at kneet sviktet. Senere ble det mange spinningtimer.

Men livet gir og livet tar. I påsken i fjor var jeg på skitur på fjellet. Det var nydelig vær og silkeføre. Plutselig krysset den ene skien den andre, så lå jeg så lang jeg var med skulderen i en forvridd stilling. Smerten var uutholdelig. Jeg karet meg opp og klarte på et vis å gå tilbake til hytta. Det ble en vond påske med lite søvn, mye smerte og en morfar som var til lite nytte for barn og barnebarn som var på besøk. Da jeg kom hjem fra påskeferie gikk jeg til lege og fikk tatt MR av skulderen. Det viste seg at jeg hadde slått i stykker litt av skulderbenet og hadde knusningsskader i leddleppa. Armen gikk ut av ledd et par ganger daglig i flere uker. Det var ikke behagelig. Igjen ville legen operere. Han kunne ikke love at armen vill bli bra igjen. Jeg gikk til min fysioterapeut igjen, og han sa det samme som sist. - Jeg gir deg et treningsprogram. Den først tiden var det fryktelig vondt bare å bevege armen og skulderen. Men etter et par uker, hadde bevegeligheten blitt mye bedre. Skulderen hadde også sluttet å gå ut av ledd. Nå er det gått mange måneder og smertene er vesentlig mindre, og skuldren kan brukes.

Hva er moralen med denne historien? Skal vi slutt å la oss operere? Skal vi ikke høre på legene? Jo, jeg mener selvfølgelig at det er legene som stort sett vet best hvilken medisin vi trenger når vi er syke. Men, det går an å tenke alternativt. Ved å gjøre en egen innsats med trening og fysioterapi, kan man kanskje utsette en operasjon noen år, og la de som virkelig må under kniven få komme først i køen. Fysisk trening er også i seg selv veldig positivt. Det gir mange synergieffekter,. Blant annet blir man i stand til å klare seg selv, og ikke minst, man blir i veldig godt humør av å trene. Og mental helse er like viktig som den fysiske, det kan vel de fleste skrive under på.