Man trodde at kommunismen var begravet for alltid. Etter over 70 år med Leninisme, Stalinisme, Maoisme, Røde Kmer og andre brutale representanter for kommunismen, trodde man at folk i Europa hadde lært. Og særlig i Russland og i de gamle landene som tilhørte Sovjetunionen. Der hvor millioner av mennesker hadde blitt deportert og drept av Stalin, øker antallet av mennesker som forsøker å rehabilitere ham. Det positive er at president Medvedev går sterkt imot de som forsøker å gjøre Stalin til et ideal igjen. Kanskje det er håp allikevel.

Men det er ikke bare denne ismen som er på fremmarsj. Unge Fascister i Italia begynner å patruljere gatene for å hjelpe til å holde orden, og barnebarnet til Mussolini blir mer og mer populær. Har du hørt om noe lignende før? Er ikke dette veldig likt det som skjedde i Tyskland i mellomkrigstiden? Etter mange år med fasciststyre i Chile og Argentina, hvor mange mennesker ble fengslet, torturert og forsvant for aldri å dukke opp igjen, skulle man tro at ingen ville ha slike regimer og ideologier tilbake. Hva er det som gjør at de ligger og ulmer under overflaten? Er det når menneskene lever i usikkerhet og mangler jobber og fremtidstro, slik som i mellomkrigstiden, at man trenger sterke og diktatoriske ledere? Det er jo usikre tider for mange mennesker i verden i dag og. Jeg skal ikke spekulere for mye over likheter og årsaker, bare konstatere at frihet og demokrati må vernes og kjempes for hver dag. Likgyldighet og apati er det farligste av alt. Da kan vi bli tatt på sengen igjen. Det har hele menneskehetens historie vist oss.