Etter at journalist Pål Refsdal ble kidnappet, og heldigvis satt fri, blir det diskutert om det er riktig at det offentlige skal betale for arbeidet UD har hatt med å få ham frigitt
Det er mange som mener at han bør betale for operasjonen selv. Det mener jeg blir helt feil. Vi har hatt en tradisjon i Norge at nordmenn i utlandet har fått hjelp av ambassader og andre utenriksstasjoner hvis de har vært syke eller lidd overlast på en eller annen måte. Og selv om journalister tar risiko og reiser inn i krigssoner eller andre områder som kan være utrygge, bør de kunne få hjelp hvis noe skjer. Hva slags medieverden vil vi få hvis ingen journalister skriver om livet "på den andre siden", eller ingen rapporterer hva som foregår ved fronten? Jeg er også overbevist om at mange overgrep, både overfor sivile og soldater unngås fordi det er journalister som rapporterer fra konfliktområdene.
Tenk bare på fotografen Robert Capa som publiserte sterke bilder fra både den spanske borgerkrigen, og for eksempel fra innvasjonen i Nordmandie. Ingen vil vel si at det ikke var viktig dokumentasjon for både samtiden og ettertiden. Det er vel heller ikke sikkert at Vietnamkrigen hadde blitt avsluttet i 1975 hvis ikke mediene hadde rapportert daglig fra slagmarken. Alt dette er takket være modige journalister som risikerer livet for at den frie verden skal kunne lese eller se hva som foregår. Mange setter også dessverre livet til i jobben sin.
Det er klart det finnes grensetilfeller for hva som er fornuftig eller ikke, men det er lettere å vurdere når ulykken er ute, enn når alt er gått bra. Men la oss opprettholde prinsippet med at nordmenn i utlandet får hjelp når de er i nød, uansett. Alt annet er umoralsk og uetisk.